| Siv H. 的个人资料Underfundigheter...照片日志列表 |  工具  帮助 |
|
3月10日 Elling...I
kveld har jeg sett "Elsk meg i morgen", den siste Elling... Det var en
blandet opplevelse for min del. I motsetning til mitt selskap, som
syntes filmen var "morsom, men litt rar", så sitter jeg med en litt
vond følelse i kroppen nå. Jeg ser at Elling er akkurat så gal at vi kan ta avstand fra hans problemer og le av ham, men likevel så er han så normal at vi motvillig kjenner galskapen igjen i oss selv, om enn i en noe dempet form. I alle fall gjør jeg det... og jeg er hellig overbevist om at vi alle trenger en Kjell Bjarne nå og da. En som ikke nødvendigvis kan dette bedre enn oss, men som har hodet over overflaten akkurat når vi trenger ham mest, når vi ikke klarer å svømme selv. En som kan trekke oss opp, uten tanke for seg selv, av ren godhet. Takk til alle de som har vært min Kjell Bjarne opp gjennom tidene. Livet er hellig Kanskje ikke så herlig bestandig Men alltid hellig 3月8日 Gullkorn..."A painter paints pictures on canvas, but musicians paint their pictures on silence" -Leopole Stokowski 3月7日 Mp3Det fascinerer meg stadig hvor stor forskjell litt musikk i øret kan gjøre i hverdagen... To dager i forrige uke stod jeg i nærmere en halvtime i bortoversnø og ventet på forsinkede busser. Den ene dagen med mp3-spiller, den andre dagen uten. Det er vel unødvendig å bemerke forskjellen på disse to venteperiodene... Nå er det også slik at jeg er akkurat sånn passe distré at jeg ikke nødvendigvis husker hvilke sanger jeg har lastet inn på mitt lille vidunder til enhver tid, noe som gjør at det stadig dukker opp uante lyspunkter i hverdagen. Det kan for eksempel være Mattafix som synger Big City Life (Uten tvil en hyllest til en av Fredrikstads byoriginaler; City Leif) og gjør at man kan danse de siste hundre meterne til skolen, eller det kan være Kim Larsens "This is my Life" som gjør at jeg smiler bredt til alle jeg passerer. Av og til kan det også ha mer bisarre utslag; som når man kanskje er litt ekstra følsom en dag (det skjer undertegnede ganske ofte), og Jonas Gardell sin "Aldrig skall jag sluta älska dig" uventet strømmer inn i ørene. Det er kanskje ikke så rart at man får noen undrende blikk når man sitter med et fårete, blankt blikk og smiler til den å-så-sympatiske bussjåføren... Eller når man har hatt en ufattelig idiotisk dunke-hodet-i-veggen skrikekrangel med kjæresten sin en halvtime før man skal reise bort for helgen, sitter på toget og sutrer og Ani Difranco synger "You had time" bare for meg... Det er godt jeg har sluttet å skamme meg over å gråte i offentlighet for lenge siden... 3月6日 Ekskursjon!Det var torsdag kl 21:37 det begynte... Da satt jeg på toget på veil til Det 12. Hannevold/Miller fagottsymposium På det tidspunktet visste jeg hverken hva et symposium var, eller hva jeg skulle forvente på en slik tilstelning. Det eneste jeg visste, var at Per Hannevold har vært dirigent i Borge Musikkorps en gang på 70-tallet, og at de eldste hornistene beskrev ham som "svært målbevisst", noe som ikke nødvendigvis er en god ting i et korps som vårt... I Oslo kom den andre halvdelen av BMKs fagottgruppe med i reisefølget, og jeg frydet meg over å få noen å være nervøs sammen med. Nervøsiteten ble imidlertid dempet litt av gleden over å finne "sovepakke" i setet bestående av et grått fleecepledd, oransje ørepropper, en oppblåsbar, lilla pute og kledelige, røde øyemasker (ellerhvadetnåheter) Vel fremme i Bergen hadde vi ikke gått mange meterne før Astrid begynte å skarre vilt og hemningsløst. Stum av beundring løp jeg bak henne der hun guidet oss sikkert gjennom gatene slik at vi både fikk spist frokost og dusjet i Sentrumsbadet før vi var på plass på Griegakademiet presis klokken ni. Usikre Østfoldfagottister som vi er, var vi svært spente på hva som ventet oss. Og som Are sa; her sitter jeg som ensom fagottist hele året, og plutselig er det 30-40 stk av oss... Det er intet mindre enn absurd... Særlig når alle skal spille på én gang, og det swingmusikk attpåtil... på et kjøpesenter! Glade, glade bergensere var det som stoppet og entusiastisk applauderte den skogen av lyd som hadde invadert Galleriet denne helgen... Eller som jeg overhørte fra informasjonen: "Ka E det her for nåkke?!?!?" Men det var en fin helg... Vi har fått høre mye fin musikk, noen stykker oftere enn det som kan være sunt, vi har prøvd, feilet og innsett at det å lage rør er fryktelig vanskelig, vi har fått bekreftet at fagottene våre er akkurat så mye i ustand at det ikke er vår skyld at vi ikke spiller perfekt, vi har skeptisk observert Jim Lassen prøve å overbevise om at det er fint å spille jazz på fagott, og vi har forundret hørt superfagottister spille rasende fort uten respekt for hverken mengden tommelklaffer eller den gaflingen som stopper oss andre... Bergen, derimot, så jeg ikke så mye til, bortsett fra det bittelille rommet vårt på Marken Gjestehus, Griegakademiet, konserten på Galleriet og de daglige lunsjene på Zupperia... Jeg har nå i alle fall lært at man ikke sover på en sofa i to timer før man skal ta nattoget hjem... Da ender det bare med at man spiser for mye godteri, tar merkelige kunstbilder av egne kroppsdeler og skriver underlige artikler om seg selv mens man hører på Lars Winnerbäck over Finse... Ja, det ER det mest nerdete jeg noen gang har vært med på, men det er fint å plutselig innse at det finnes flere som oss... Bråkete og vinglete, men snille innerst inne :) 3月2日 Altså JAG tror... *vifte med pekefingeren*JAG tror... at
mitt desidert mest maskuline trekk er at jeg har et umettelig behov for
sympati i forbindelse med forkjølelse. Jeg forventer at alle i min
umiddelbare nærhet skal se medlidende på meg og si "dakar" minst en
gang i halvtimen, ellers er det bare å gå og legge seg.
Jeg er hellig overbevist om
at jeg av en eller annen merkelig grunn pådrar meg forkjølelse oftest
av alle jeg kjenner, og at når jeg først blir syk, så har jeg det tusen
millioner ganger verre enn alle andre når de er syke. Dette baserer jeg
selvsagt på det faktum at alle andre jeg kjenner klarer å ha et
tilnærmet normalt liv selv om de er litt snufsete. De går på jobb,
pleier familielivet og deltar i "extra curricular activities" lett som
ingenting, mens jeg...? Har ikke en sjanse....
Jeg er ikke i stand til å
tvinge den verkende kroppen min til å bevege seg noe sted, ikke engang
utføre noe fornuftig der den er, jeg klarer knapt å få frem et ord, og
det jeg sier minner mest om noe en skurefille ville liret av seg under
vann dersom den kunne prate. La oss innse det; jeg klarer ikke engang å
tenke pga alt gørr som ondskapsfullt samler seg og forstyrrer hjernen
min...
Det største problemet er selvsagt snørr.
Det renner og renner, ustoppelig, noe som medfører at jeg er avhengig
av å løpe avgårde for å snyte meg hvert femte minutt, evt skremme
vannet av alle innen tjue meters radius ved å tute som en middels stor
afrikansk elefant.
Jeg sleper rundt på
økonomiruller av toalett- og tørkepapir da kleenex er totalt ubrukelig
for undertegnede, uavhengig av om de inneholder balsam eller ikke. Ja,
av og til tyr jeg også til mammas økonomiløsning fra barndommen min;
håndklær.
De siste dagers studier har nå medført at jeg kan dele inn snørringen i flere stadier...
Det begynner med en svak
kløe i alle hodets åpninger, så er syndefloden løs. Det renner mer
eller mindre blank guffe fra nese og øyne, slim samler seg i halsen, og
ørene er jammen litt våtere enn vanlig de også... etter dette, som svar
på mine bønner, kommer gjerne en periode der alt stopper opp. Det
tetter seg til overalt, gjerne midt på natten, noe som forårsaker at
jeg tror jeg skal bli kvalt fordi jeg ikke lenger kan puste med munnen
lukket. Jeg innser kjapt at dette ikke er noe mer behagelig enn nesen
som renner konstant, og begynner umiddelbart å ønske meg noe annet.
Deretter følger det verste
av alt... nesen er tilsynelatende tett, men plutselig kommer det væske
i rekordfart ut av den. Det er nytteløst å stoppe, man merker det aldri
før det er for sent, og den eneste løsningen er å bøye hodet fremover,
slik at man ikke får snørr på klærne.
En eller annen gang i løpet av disse stadiene kommer man uunngåelig til den grusomme erkjennelse "jeg spiser, men maten smaker ingenting" Hva er vitsen da??? Så jeg drikker min ingefærte, smører nesen med Savex
(som ofte fremprovoserer hysterisk nysing hvilket resulterer i at
prosessen må gjentas i det uendelige), spiser hvitløk og vitaminer, men
hjelper det...? Nei... Så er det nok et av mine lodd i livet.... *snufs*
|
|
|
